Lovise klarer ikke helt å forstå alt hun har mistet, men ved gravstenen går virkeligheten opp for henne.
Farmoren sa at man kunne finne igjen dem man hadde hatt kjær i hjertene sine, og at de levde videre der. Men nå skjønte Lovise at det ikke var menneskene i seg selv som gjorde det, det var bare minnene man satt igjen med etter dem. Når man hadde elsket et annet menneske, kunne man tenke seg til hva han eller hun ville ha ment og sagt, men det betydde jo ikke at de fortsatte å leve der inne.
De var bare minner.
