En mor får slag, og mister evnen til å gå, til å styre følelsene og til å huske fortiden. For datteren setter det i gang et ras av forvirrende følelser, tanker og minner. Hvorfor frykter hun morens død så sterkt, når hun ikke på noen som helst måte trenger henne? Når hun ikke engang kan si at hun er glad i henne? For slaget skaper bare en forsterkning av den relasjonen som har vært mellom dem hele tiden, så lenge hun kan huske har moren vært syk og ufør, og levd et liv styrt av smerter og begrensninger. Så lenge hun kan huske, for datteren har sine egne svarte hull i hukommelsen.
Mens moren langsomt beveger seg mot døden, blir datteren mor selv, hun rydder ut av barndomshjemmet og finner listen over de tingene moren ville fortelle henne hvis hun skulle bli borte en gang.
I et fortettet og poetisk språk fortelles en historie om å vokse opp som pårørende, om å trille barnevogn på kirkegården, og vente på en død og forsoning som aldri ser ut til å komme.
Hvis jeg skulle bli borte en gang er en roman om å miste noen før de dør, og om å savne noe som aldri ble til.
