«For ikke så lenge siden skrev avisene om en viss skandale på Litteraturhuset i Oslo: Da man åpnet for debatt etter en samtale om ved og vedhogging i norsk litteratur, som to av våre fremste samtidsforfattere hadde deltatt i, ble talerstolen nærmest kuppet av en middelaldrende, eller eldre mann som lirte av seg en serie med bannord, ulyder og slibrigheter som de færreste hadde hørt maken til, og det sier ikke så lite, og når man i tillegg fikk oppleve et kroppsspråk så utagerende at de som satt på nærmest rad fryktet for sin egen sikkerhet og helse, var begeret fullt, som det heter. Dette satte altså ikke bare en solid støkk i publikum, det satte ganske enkelt en effektiv stopper for hele arrangementet, som i stedet utviklet seg til det den ene av forfatterne karakteriserte som høylytt og udelikat kaos, på grensen til håndgemeng; så langt gikk det at to uniformerte vakter måtte tilkalles for å dempe gemyttene. Man hadde sjelden eller aldri opplevd lignende tilstander i disse ærverdige lokalene, det måtte i så fall ha vært da Oslo lærerskole holdt til her, og det begynte å bli noen år siden.»
Gordon Mo jobber i Landbruksdepartementet og er en grå byråkrat. En dag han blir beæret med kake på jobben, er trykket imidlertid for stort i Gordon Mo. For å gjøre en lang historie kort, neste dag jobber han ikke lenger i departementet. Men i motsetning til de fleste 60 år gamle byråkrater som mister jobben, er ikke Gordon Mo overflødig: Noen trenger en mann som koker over.
Sånn begynner Gordon Mos reise, i første omgang til en institusjon som skal hjelpe ham på beina igjen. Der møter han nattevakten Bare Meg som skal vise seg å spille en avgjørende rolle. I bakgrunnen finnes dessuten Frans Meek
